Vår kjæreste Spenser ble født 6. januar 2017 i London, England. Han var en korthåret rød dvergdachs fra en anerkjent oppdretter og registrert i The Kennel Club. Oppdretter forsikret oss om at det ikke fantes prolaps i familien til Spenser. Dette var jo en lettelse, siden vi hadde lest nok om prolaps og dachs til å vite at det var arvelig. Vi trodde også at det å være Kennel Club registrert betydde at screeningundersøkelser var en forutsetning. Så feil kan man ta.
Spenser vokste opp i London, hvor vi jobbet noen år og han var med oss overalt. Helt fra han var liten valp sjarmerte han alle og var spesielt flink med barn, eldre og funksjonshemmede. Emma jobbet på teater i West End, og her fikk Spenser være med og ble med en gang en høyt elsket teatermaskott. Han var også med meg når jeg malte veggmalerier på skoler og klinikker for hjemløse, og her greide han alltid å bryte isen og engasjere de som mest trengte det. Kombinasjonen av omsorgsfull og rampete gjorde at alle elsket ham overalt. I nesten fire år levde han et lykkelig liv som Londongutt.
Så kom pandemien og vi flyttet tilbake til Norge for å være nær familie i en vanskelig tid. Spenser overså flyttingen med stor entusiasme for bokser og var flink og rolig i kabinen på flyet over. Han kastet seg inn i livet som norsk dachs hvor han løp lykkelig gjennom skogen, fikk kamerater i alle størrelser og opplevde snø og potesokker for første gang.
Alt virket som om det gikk så bra, men plutselig en lørdagskveld fikk han prolaps og etter undersøkelse hos vår lokale veterinær, kjørte vi gjennom en snøstorm fra Røyken til Fredrikstad dyrehospital midt på natten. Diagnosen ble grad 5 prolaps, ingen dyp smertefølelse. Han ble operert søndag og operasjonen var vellykket. Kirurgen mente han hadde 90% sjanse for å kunne gå igjen. Vi var håpefulle, og Spenser sloss, han ville leve. Vi besøkte ham hver dag på dyrehospitalet, hvor han sjarmerte alle og begynte å sitte på skrivebordene deres mens de jobbet.
Men Spenser fikk aldri igjen følelsen og ble verre og verre i uken som kom. Innen fredagen ble det konstatert fremadskridende nedbrytning av ryggmargen (progressiv myelomalacia) og veterinærene rådet oss til rask avlivning fordi han på dette punktet led veldig. Han ble flyttet til intensiv avdeling og det var bare et spørsmål om tid før lunger og hjerte sviktet. Spenser kunne ikke røre seg i det hele tatt lenger, han lå bare på siden og løftet så vidt hodet. Det var tydelig at han hadde store smerter, selv med god smertelindring. Han så oss dypt inn øynene og blikket hans var ikke til å misforstå, nå ville han ikke mer.
29. januar 2021 kl. 15.00, sovnet Spenser inn i våre armer med sin yndlingsleke, en liten ugle, under haken. Vi holdt den lille kroppen til den ble kald og fikk sitte lenge og gråte sammen med veterinæren. Han rakk så vidt å bli fire år gammel.
I ukene som kom var vi i sjokk og sønderknuste og klandret oss selv. Hva hadde vi gjort feil? Hvordan kunne vi unngått dette? Vi var sikre på at vi hadde gjort alt feil: for mye tur, for lite tur, vi skulle hatt flere ramper, mindre trapper, kanskje kunne han vært slankere, sterkere, vi skulle sett tidligere at noe var galt. Vi hadde jo lest om prolaps før vi bestemte oss for å få en dachshund, men når det skjedde skjønte vi at vi var totalt uforberedt.
Vi tok kontakt med oppdretter og fikk vite at faren til Spenser døde i 2019 som følge av prolaps. Det var da det også ble klart at foreldrene ikke hadde hatt ryggrøntgen før avl. Vi hadde ikke skjønt at vi burde ha etterspurt dette og det var her vi feilet som dachseforeldre. Selvfølgelig angrer vi ikke et sekund på at vi fikk Spenser og er evig takknemlige for de fire årene vi fikk med ham. Men hvis det er en ting man kan gjøre som valpekjøpere, er det å spørre om ryggstatus før man får valp. Våre kjære, trofaste firbente gir oss så mye – såpass skylder vi dem.
